Hei, når jeg reiste til EM-avslutningen i Frankrike, var målet å beholde sølvplassen sammenlagt. Avstanden til 3. plassen var 9 poeng, men det er ikke mye på 3 dagers kjøring. Jeg hadde ikke kjørt sykkel på 2 måneder, kun noen økter helt opp mot mesterskapet. Men jeg hadde bestemt meg for å ikke å ha noe fokus rundt hofteskaden min.
Men det er nå engang så at når man har en skade så kommer fort en annen. På transporten første dag inn mot første SS fikk jeg et vepsestikk i halsen. I det jeg fikk det tok jeg meg til halsen, framhjulet slo bort i en stein og jeg gikk om kull.
Jeg slo beinet mot en stein og som medførte store smerter. Når jeg kom inn til første SS måtte jeg ta av skoen for å se om det var brudd. Ved starten av prøven var jeg ikke sikker på skadens omfang, men jeg måtte bare forsøke å komme gjennom prøven.
De første 3 SS’ene var ubeskrivelig vonde, med dertil dårlig resultat. Men jeg måtte stålsette meg og etter hvert så fikk jeg skikk på hodet ved at jeg prøvde å glemme smertene. Jeg klarte totalt å bli 6 på fredag. Mine to argeste konkurrenter ble henholdsvis 3 og 4 så jeg tapte ikke så mange poeng.
Ved starten på lørdag følte jeg meg mye piggere. For det første visste jeg at det ikke var brudd, selv om det fortsatt var smerter og for det andre hadde jeg fått fart i kroppen igjen. Jeg ble 4 totalt den dagen og klarte å splitte de to italienerne som jeg kjempet mot. Inn mot finalen hadde jeg nå 5 poengs ledelse.
Søndagens finale gledet jeg meg nå til. Som ’gammel’ crosskjører var dette dagen da jeg skulle vise at jeg var sølvmedaljen verdig. Men det er nå engang så at cross er cross. Starten min var elendig. Kom bort i min sidemann og mistet fart. Inn i første sving og jeg hadde bare tre kjørere bak meg. Jeg kjørte meg opp i vallen mot neste sving og plutselig var jeg med der framme. Ved første passering var jeg allerede 2 og hadde kun Paulo Felicia foran meg. Da bestemte jeg meg for kun å konsentrere meg om italieneren bak meg. På han økte jeg avstanden for hver runde og kjørte inn til en sikker andre plass.
Dermed var målet mitt nådd. Etter nok en slitsom sesong med problemer med kroppen klarte jeg målet for sesongen, nemlig en pallplass første året som senior.
Så var jeg tilbake til virkeligheten. 8. november skal jeg til undersøkelse hos spesialister for hoftene mine. Da får vi se hva jeg kan få hjelp til. Jeg må nå etter flere sesonger med skader bli kvitt smerter for å komme videre. Så får vi se hva neste sesong vil bringe. Jeg håper å være tilbake på sykkelen dersom kropp og motivasjon står meg bi.
Mvh, JC